Husmøte på Konnerud 16. mars 2014

Det er en stor velsignelse å få lov til å samles i ro og fred og bli oppbygget i troen. Det er som det står i sangstrofen:
"O, vi lenges til hverandre, ja vårt hjerte gleder seg. Intet annet samfunn vi oss ønsker her.
For når kjødet er på korset, og når Kristi ånd får råde, - hvilken kjærlighet og enhet det da er!"

T. H.

Salme 92, 13 ”Den rettferdige spirer som palmen; som en seder på Libanon vokser han.” Jeg har hørt om at sedertrærne fra Libanon har dype og kraftige røtter som går langt ned i jorden – det samme også med palmen. De kan bli riktig gamle. Men når det kommer nye sedertrær, da følger deres røtter etter de sterke røttene fra de gamle sedertrærne. Slik er det også med oss: Vi drar nytte av de som er gått foran oss, de er våre forbilleder, de har mat å gi, og akkurat som røttene til de unge trær følger røttene til de gamle trær dypt ned, slik følger vi etter til det samme livet, veksten, erfaringene. Dette gir ydmykhet – man har fått det av andre. ”Den rettferdige spirer som palmen.” Palmen er et kraftig tre som ofte står plantet i utkant av ørkenen. Det kan stå alene og klare seg. Men den trives også i en palmelund. Dette lærer oss: Noe skal vokse opp og noe skal vokse ned! En rest av Juda skal skyte dype røtter nedentil og bære frukt oventil. Dette er et bilde på vårt liv – bære frukt og vokse. Vi henter næring i det himmelske – feste røttene i det himmelske, eller nede i jorden – et skjult liv som ikke sees av andre. En palme kan bli 60 – 70 m høy og har en høy stamme og en krone. For at palmen kan klare å bære mye frukt, så legges det en tung stein på kronen for at grenene skal bøye seg ned og treet kan vokse videre og få nye skudd. Det er livets trengsler som Gud legger i vår vei, slik at vi kan bære frukt. Vi trenger en tung stein, noe som holder oss nede. Takk Gud for det. Da blir du dannet - sundt og godt. Om et tre ikke blir beskåret, blir det villskudd. V 14 ”De er plantet i Herrens hus, de blomstrer i vår Guds forgårder.”  Plantet i Herrens hus – det er en stor nåde,  man er under behandling, omsorg og nåde. Han vil gjøre mest mulig ut av denne palmen. V 15 ”Enn i gråhåret alder skyter de friske skudd; de er frodige og grønne.”  Men hvis ikke disse trær får en god utvikling fra de er unge, da vokser de vilt og bringer ikke mye frukt. Vi skal bære frukt fra ung av, men tenk, så herlig: nye skudd i alderdommen!  V 16 ”for å kunngjøre at Herren er rettvis, han, min klippe, og at det ikke er urett i ham.”  V 11 ”Og du opphøyer mitt horn som villoksens; jeg er overgytt med frisk olje.” Bare i den Hellige Ånd kan vi være det – når han leder oss, og vi har livet i Ånden. Friskhet i Ånden – vi henter det i det skjulte, men det blir synlig i det åpenbare.

I ørkenen er det ikke gode betingelser for palmen, men fordyper man seg i ordet og henter trøst i Kristus og nærer seg av Guds ord, da blir det vekst. Men hvordan går det med den ugudelige? V 8 ”Når de ugudelige spirer som gresset, og alle de som gjør urett, blomstrer, så er det til deres ødeleggelse for evig tid.” Gresset har ikke dype røtter, det svies lett av. De har ikke hold.  De rettferdiges rot rokkes ikke. Når storm kommer over livet, faller ofte treet. Røttene har tørket ut – råtnet på rot! Når de ikke er solid forankret, kan et kraftig vindkast legge ned et tre. Det lønner seg å bli solide, at roten ikke rokkes – treet kan nok svaie litt, men blir stående i stormen. Slik er de gudfryktige. De blir stående, noen ganger helt alene. De har et grunnfestet sinn  - et sinn som er festet til klippen – Kristus. De har trostanker i hjertet og ser en lys fremtid. De får en god og sunn utvikling.

Gud ser alltid etter frukt. Og bærer vi god frukt kan andre bli velsignet. De kan plukke fruktene fra oss. Det er et fruktbart liv som blir stående, når alt annet faller. La oss fordype oss i Gud, i hans visdom, kjærlighet og allmakt. Tenk på all den rikdom han har for oss! For en motsetning til et verdslig, tomt liv!

E. E.

Ja, dette var nyttige ting vi hørte, gode råd som gir løsninger i livet. Vi har vært gjennom turbulente, prøvsomme år i de siste 2 tiår. Men det har vært lærerike tider – tider da vi måtte trenge oss inn på Gud og ikke søke å få ære av mennesker.  Men bare av Gud. Vi måtte trenge oss inn på Gud og søke næring for å holde oss i livet. Asbjørn Aavik, en kjent kinamisjonær, har fortalt følgende historie: Han var kommet i en stor bygning – det drivhus – med betonggulv. Midt i huset vokste det opp et vintre og spredte sine grener rundt om i hele bygningen – fulle av druer. Han kunne ikke begripe, hvordan vintreet kunne vokse ut av betonggulvet. Men gartneren viste ham hemmeligheten: Nedenfor bygningen i en dal rant en bekk og røttene gikk helt ned til bekken. De hadde funnet den lange veien helt ned til dalen og får sin næring derfra. Dette er et veldig godt bilde. Det har med sugekraften å gjøre. Røttene har forskjellige evne til å suge. Det er lærerikt. Tenk på en bjørk – det er helt utrolig, hvor mange liter vann den kan suge opp i løpet av en sommerdag. Ufattelig. Også kraften i grenene som suger det opp, slik at det kan bli blader og frukt. Det har med liv å gjøre – med næringsvett. Har vi dette næringsvettet - i vanskelige omgivelser å suge næring i våre åndelige liv – da vokser det og gror og bærer frukt! Det som blir sådd i den gode jord, det bærer frukt – 30 - 60 – 100 fold.  Selv 30 fold er en meget stor avling. Tenk deg 30 poteter av en settepotet.

1.Kor. 5, 6-8 ”Det er ikke smukt det som I roser dere av. Vet dere ikke at en liten surdeig syrer hele deigen?  Rens derfor ut den gamle surdeig, så dere kan være ny deig, likesom dere er usyrede! for vårt påskelam er jo slaktet: Kristus.  La oss derfor holde høytid, ikke med gammel surdeig eller med ondskaps og ugudelighets surdeig, men med renhets og sannhets usyrede brød!” Jeg nevnte at vi har gått i gjennom vanskelig tider, og da er det viktig at det ikke er den gamle surdeigen som vil komme i oss. Nei, den må renses bort. Det må bli en ny deig, ellers blir vi aldri ferdig. Men nå må vi holde høytid med en ny deig. Et samfunn, hvor vi trives og elsker hverandre og den nye surdeigen får utbrede seg. Ferdig med det gamle! ”Hva ser du, Jeremias?”  spurte Gud. ”Jeg ser en stav av det våkne tre.” Da visste han at nå blir det liv. Kan vi se det i denne tid? At det spirer noe nytt? Jeg har et ønske til oss alle: Når dette nye kommer frem, har vi da blitt kvitt den gamle surdeig? Har det blitt en ny deig? Ikke noe nedbrytende – ondskapens surdeig. For ellers er vi ikke i stand til å hjelpe menneskene som er fortvilet, kuet under maktmennesker. Skal vi være i stand til å hjelpe dem og gi dem håp, må den gamle surdeig være renset ut. Vi må ikke lenger huske på gamle ting.

Kan vi tro at to tiår vandring med Gud har gitt nytt liv? Fått håp ut av trelldommen? Er vi rede og har lagt bak oss den gamle surdeigen og blitt en ny deig? Og ser håp, der det er mørkt? Ser muligheter til å være menneskene til hjelp? Jeg tror at vi står foran en tid, hvor menneskene er trett av maktmenneskenes tyranneri.  Hvor skal de gå hen? Vi har alle tatt feil – mange ganger. Er vi beredt til å hjelpe dem som har tatt feil? Har vi tatt imot så mye næring at vi har håp, glede og åpne armer til å ta imot dem? Sette en strek over det som har vært? At vi igjen kan synge sangen: En ny tid går over vårt land! Å du – om vi kunne være mettede med godhet, kjærlighet og varme, og knytte bånd og skape liv og høytid omkring oss. Må Gud velsigne oss. Gud kan gjøre store ting, bare vi slipper ham til. Ta til deg næring, din vei kan bli lang. Ja, la oss ta til oss føde – der vi er plassert. Det er så rikelig, vi må bare gå ned. La oss innstille oss å synge Guds og lammets sang! Vær beredt!

R. J.

Vi hørte om å vokse. Hva er det et frø møter, når det skal vokse? Det er motstand! Først fra meg selv. Men når det gamle menneske er avlagt, da er det motstand som kommer fra andre steder.  Ef. 4, 12-15 ”forat de hellige kunne bli fullkommengjort til tjenestegjerning, til Kristi legemes oppbyggelse, inntil vi alle når frem til enhet i tro på Guds Sønn og i kjennskap til ham, til manns modenhet, til aldersmålet for Kristi fylde, forat vi ikke lenger skal være umyndige og la oss kaste og drive om av ethvert lærdoms vær ved menneskenes spill, ved kløkt i villfarelsens kunster, men at vi, sannheten tro i kjærlighet, i alle måter skal vokse op til ham som er hovedet, Kristus,”  Kristus er vårt hode, og det som hindrer er løgn – løgnens surdeig. V 25 ”Derfor, avlegg løgnen og tal sannhet, enhver med sin neste, fordi vi er hverandres lemmer!”  Matt. 28, 18-20 ”Og Jesus trådte frem, talte til dem og sa: Meg er gitt all makt i himmel og på jord; gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, idet dere døper dem til Faderens og Sønnens og den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende!” Det vi skal vokse opp til er alt det som Jesus har talt. Da blir vi et vakkert tre og et lys i verden som skinner og varmer. Men det henger sammen med å vokse opp til Jesus. Når vi arbeider med alt det Jesus har befalt, så er ikke det nok, for vi skal også ta oss av hverandre og lære dem å holde alt det Jesus har befalt. Det er ikke noe Jesus formante til som ikke skal holdes – og det må jeg lære av de andre. Da blir det varmt og godt – høytid! Når det er rent – når det gamle menneske er avlagt – da kan jeg lære å holde alt Jesus har befalt og lære det andre også. ”Se jeg er med dere!” Da er Jesus med oss! Det er det største! ”Det er kun en ulykke – og det er å ha Gud i mot seg. Og det er kun en lykke – og det er når Jesus er med oss!” Dette hørte vi ofte fra E. Solberg. Her har vi oppskriften. Det er mange som vil vinne mennesker og få dem til å bli døpt. Men deretter er alt liksom ferdig. Men da er ikke Jesus med, for han er med dem som lærer å holde alt som han har befalt. Fantastisk! Jesus er med oss, og da vil vi skinne for alle dem som elsker Jesus og er opptatt av gudsfrykt, rettferdighet, renhet , osv. Da er vi en duft til liv for dem. Men for de andre er vi den duft til død. De som er lei synd og maktmennesker skal kjenne denne gode duften. Jeg vil være med å lære andre alt det Jesus har befalt. Det er et stort lerret og skarpt som lut. Takk for all oppmuntring og at jeg får sitte her.

S. H.

Det er veldig viktig med et rotliv. Det er helt avgjørende, hvor vi har våre røtter. Et tre kan omplantes og få plantet røttene et annet sted. Dette skjer, når vi omvender oss. Vi må plassere oss der, hvor næringen er. Det treet E. E.  talte om, hadde sans for å finne næring langt borte. Slik også med oss: har vi denne sansen, kan vi plasseres på øde, tørre steder, men røttene vil søke nedover. Når vi har sans for det som hører Kristus til, da kan treet stå utsatt til. Men når uværet kommer, blir vi stående. Det er veldig herlig, når vi kan få så sterk kontakt med Jesus at vi ikke faller om kull i prøvelsens stund. Det er kollosalt  viktig at vi har et rotliv – at røttene går i dybden og i forskjellige retninger – da kan også vinden blåse fra forskjellige retninger og treet blir allikevel stående. Da ser Gud også at vi elsker ham.

Jes. 48, 17-18 ”Så sier Herren, din gjenløser, Israels Hellige: Jeg er Herren din Gud, som lærer deg å gjøre det som er deg til gagn, som fører deg på den vei du skal gå. Gid du ville akte på mine bud! Da skulle din fred bli som elven, og din rettferdighet som havets bølger.” Gud vil så gjerne lære oss det som er velsignet og godt, derfor blir vi plassert akkurat da hvor det passer best. Kanskje er det et betonggulv – ensom og alene – men da er det også et vann som røttene kan gå til, og da finner man fred som havets bølger. Når Gud setter meg et sted, må jeg (rett forstått) ikke gi akt på mennesker og vanskelige forhold, men bare stå der trofast og takknemlig  – da blir det vekst. Jes. 55, 11 ”således skal mitt ord være, som går ut av min munn; det skal ikke vende tomt tilbake til meg, men det skal gjøre det jeg vil, og lykkelig utføre det som jeg sender det til.” Hadde det ikke vært for røttene, så hadde palmen ligget på bakken etter et kraftig uvær. Og slik skal også Guds ord utfri oss fra egoismen og ikke vende tomt tilbake, men gjøre det som Gud sender det til.

Ja, måtte vi ha sans for himmelens rike og Guds disposisjoner – det er aldri tilfeldig, hvor vi er plassert, hvilke mennesker vi er satt sammen med, hvilke prøvelser og smerter vi går i gjennom – men Guds ord er da og vil lykkelig utføre det som var ment for oss.

T. L.

”Hva har du som du ikke har fått?” Tenk, så takknemlig jeg kan være, for at Han har satt meg på veien, gjort med til ett med seg og brydd seg om meg! Kjent og trodd den kjærlighet som Gud har til oss. Jeg er takknemlig for den kjærlighet Gud har hatt til meg gjennom livet. Den gode oppveksten hos mine besteforeldre og de mange vennene som har velsignet og hjulpet meg. Vært et forbillede for meg – ikke bare de eldste, men den enkelte broder og søster. Hva de har sagt, satt som brodder. Jeg har møtt mange givere. Men tenk at jeg har møtt Ham som er Giveren med stor G! Han er lysenes fader, det er ikke omskiftende skygge hos ham – tenk hva Han har gitt meg! Sal. 71, 17 ”Gud, du har lært meg det fra min ungdom av, og inntil nu kunngjør jeg dine undergjerninger.” Tenk – du er mitt håp fra min ungdom av. Jeg takker Gud for hans nåde. Jeg vil holde meg til kilden – som et ungt fruktbart tre ved kilden. Sal. 1, 1-6 ” Salig er den mann som ikke vandrer i ugudeliges råd og ikke står på synderes vei og ikke sitter i spotteres sete,  men har sin lyst i Herrens lov og grunner på hans lov dag og natt.  Han skal være lik et tre, plantet ved rinnende bekker, som gir sin frukt i sin tid, og hvis blad ikke visner, og alt hva han gjør, skal han ha lykke til.  Ikke så de ugudelige, men de er lik agner, som spredes av vinden.  Derfor skal ugudelige ikke bli stående i dommen, og syndere ikke i de rettferdiges menighet.  For Herren kjenner de rettferdiges vei, men de ugudeliges vei går til grunne.”

I Høysangen står det om brudgommen som var blitt borte for bruden, og hun gikk ut i mørke natt og møtte vekterne og spurte dem etter ham. Jeg vil takke Gud for vekterne, men ingen er som brudgommen. Takk for vekterne – men uendelig takk for brudgommen som er størst av alt. Moses hørte Herrens stemme fra tornebusken – en tornebusk er jo ikke noe herlig sted å bo, men når Herren bor der, da blir det morosamt å leve der! Jeg takker Gud for med- og motgang i livet.  Sal. 73, 17  ”inntil jeg gikk inn i Guds helligdommer og ga akt på deres endelikt” Måtte jeg alltid gå inn i helligdommen og bli der! V 21-25 ” Når mitt hjerte var bittert, og det stakk meg i mine nyrer, da var jeg ufornuftig og forsto intet; som et dyr var jeg imot deg. Men jeg blir alltid hos deg, du har grepet min høyre hånd. Du leder meg ved ditt råd, og deretter opptar du mig i herlighet. Hvem har jeg ellers i himmelen? Og når jeg har deg, har jeg ikke lyst til noe på jorden.” Må det bli lovsang i med- og motgang i ”tornebusktilværelsen”!

T. O.

Takk for det vi har hørt i dag og forløperne vi har hatt, som har båret frukt for Gud. Det er ikke noe nytt vi kan komme med – for fotsporene til Jesus er der. Men vi kan følge forbildene av dem har levd hellige liv og forkynt ordet. Vi kjente Ånden og så og følte deres liv. Livet er menneskenes lys til etterfølgelse. Man kan tale godt, men livet står ikke i samsvar – da får man avsmak. Men de som lever det de forkynner, dem har man lyst å være sammen med. Det er en dragning til slike. Det står om å ha røttene plassert ved kilden slik som Josef. Alltid ved kilden – i Kristus Jesus – som er selve kilden. Han må alltid være min kilde. Jer. 17, 7 ”Velsignet er den mann som stoler på Herren, og hvis tillit Herren er.” Måtte jeg la Herren være min tillitt i alle livets forhold. Ikke lenger tillit til meg selv, en forsamling eller noe å ta og føle på – men bare på Herren. Det krever et heloffer – å være helhjertet – ikke å ha kilder her og der, men bare i Herren. Han er god! Gud er god mot oss selv i de vanskeligste forhold. Det er mye trøst, medfølelse, barmhjertelighet og kjærlighetens oppmuntring i Kristus.  V 8  ”Han skal bli lik et tre som er plantet ved vann og skyter sine røtter ut ved en bekk, og som ikke frykter når heten kommer, men alltid har grønne blad, og som ikke sørger i tørre år og ikke holder opp å bære frukt.” Jesus er vårt forbilde -  han som aldri levde seg selv til behag. Han vokste opp som en kvist av tørr jord – i tillit til sin far. Slik også med oss – selv om vi har mange feil kan vi komme i tillit til ham, fordi vi er hans barn. Det er alltid rinnende vann og grønne blader, når vi setter vår tillit til Herren. Når vi tenker på daddelpalmen som har fått lagt på seg en tung stein, så kan det virke som et trist syn, men husk, det er Gud som har lagt den der og veid den. Den blir aldri for tung. 1. Kor. 10, 13 ”Dere har ingen fristelse møtt som mennesker ikke kan bære; og Gud er trofast, som ikke skal la dere fristes over evne, men gjøre både fristelsen og dens utgang, så dere kan tåle den.” Ja, Gud er trofast! Det er håpefullt å tenke på dette verset, når du føler at steinen er for tung. Sett din lit til Gud som aldri tillater at du blir fristet over evne. Han har veid steinen. Vær ydmyk og søk nedover – det er løsningen i alle forhold. Og nede – der ligger næringen!

Flere gode oppbyggelige vitnesbyrd fulgte deretter. Det er så velsignet å høre prøvede venners formaninger og takk og pris til Gud. Må Gud velsigne oss alle til å være trofaste i liv og tjeneste.